I mange år har jeg vært opptatt av spørsmålet: Hvem er vi i en tid med klimakrise og naturkrise? 

I 2021 ble jeg kjent med klimapopmusiker Marte Wulff og jeg opplevde at vi begge hadde akkurat dette spørsmålet som en slags kjerne av hva vi forsøkte å finne ut av. 

Vi startet et samarbeid og en lang prosess med samtaler. Det første spørsmålet ledet til et nytt spørsmål: Kan vi se for oss den fremtiden vi ønsker oss i samspill med naturen? 

Dette nye spørsmålet viste seg å være et veldig stort og omfattende spørsmål. Litt av problemet vi står overfor med klimakrisa er nettopp at det er så vanskelig å se veien videre. Det var som om dette spørsmålet ble litt hult. Noe satt fast. Det kjentes seigt og uoverkommelig. En periode kunne jeg nesten kjenne på kvalme om noen brukte ordene kjærlighet og natur i samme setning. 

Hvor kom motstanden fra? Hva var det som gjorde dette spørsmålet så vanskelig? Det er jo sant at alt vi mennesker har skapt, har vi startet med på et eller annet vis å se for oss som et indre bilde. Det er som om vi kontinuerlig skaper vår egen virkelighet, på godt og vondt, bevisst og ubevisst. 

Jeg oppdaget etterhvert at motstanden kom fra min egen fortelling om meg selv. Det var som om mitt eget dårlige selvbilde kontinuerlig var med å skape ting jeg ikke ønsket i eget liv. Et dårlig selvbilde, kan det repareres? Kan jeg skrive om min egen fortelling?