Vi lever i en tid hvor gamle fortellinger blir erstattet av nye. Fortellinger om hvem vi er og hvor vi kommer fra er i endring. For hvem er vi egentlig i denne tiden? Hvilken rolle spiller vår kulturarv?  I denne konsertforestillingen har vi har blandet fortellinger fra musiker Saleh Mahfouds barndom i Syria, med finske myter fra Kalevala, fugler og mennesker som forflytter seg over landegrenser og ikke minst er det et møte mellom nordisk og arabisk musikk med instrumentene kantele, jouhikko, fele, oud og qanon.

 

Musikere: Lassi Logrén og Saleh Mahfoud

Forteller: Tiril Bryn

​

Å krysse en grense. Hvem hører til? Hvem hører ikke til? 

 

I et klasserom på en hvilkensomhelst skole er det som oftest et hierarki av popularitet og ulike grupperinger. Ingen hører til alle steder, og noen hører ikke til noen steder. Lignende prosesser foregår overalt i samfunnet. Noen blir inkludert og andre blir ekskludert eller utstøtt. Vi mennesker skaper grupperinger hele tiden, som bølgebevegelser mellom oss.

 

Dette arbeidet begynte med samtaler mellom Tiril Bryn og Saleh Mahfoud om Saleh’s liv og ikke minst hans barndom i Damaskus. Når vi snakket om hans nabolag, forsøkte han å søke på nett etter etter bilder, men fant bare bilder av bydelen som var bombet sønder og sammen. Ingen bilder fra tiden før. 

Gjennom våre samtaler fortalte Saleh også om at hans favorittbok som barn var finske myter fra det finske nasjonaleposet Kalevala. Denne boka beskrev en helt annen verden enn den Saleh var omgitt av. Det var dype skoger, tusen innsjøer og snø. Saleh fortalte at han var dypt fascinert av den finske magikeren Vainamoinen. I vår forestilling forflytter Saleh seg til Finnskogen i Norge på grunn av krigen i Syria, hvor han etterhvert blir en del av historien han selv leste som barn. 

​

Som del av vårt prosjekt er også den finske folkemusikeren Lassi Logrén. I forestillingen bruker vi arabisk og finsk språk i musikken og det er komponert musikk som er et møte mellom arabiske og nordiske tradisjoner. 

 

Vi viste forestillingen til en gruppe nyankomne flyktninger på Voksenopplæringen i Brummundal som en del av et samarbeid med Tone Evensen som driver fagbokforlaget Magisk kunnskap.no. Det som skjedde i samtalene i etterkant, med ungdom fra Somalia, Syria, Afghanistan og Kongo, var at de begynte å dele historier fra egen barndom og fortalte om filmer eller bøker som hadde betydd noe for dem og om deres drømmer og lengsler som barn. Salehs oppfordring til dem var: Dere har akkurat kommet til et helt nytt sted, en helt ny verden, med et helt nytt språk. Husk på gode minner fra deres egen barndom, slik at dere lettere kan huske hvem dere er og hva som er deres styrke og hva som er viktig for dere. 

 

Finnskogen i Norge har selv en spesiell historie knyttet til innvandring. På 1600-tallet vandret finner gjennom skogene i Finland, Sverige og inn i Norge og slo seg til i det som nå heter Finnskogen. I dette området, ble finnene først sett på som uønskede innvandrere, men etterhvert ble finnenes språk, kulturarv og levesett samlet inn, skrevet ned og løftet frem. I dette området er det nå skogfinnekulturen med sin musikk og sine historier som er bærere av stedets lokale identitet og stolthet. 

 

Hvem bestemmer hvem som får høre til? Hvem bestemmer hvilke historier som skal fortelles? Hvilke historier blir fortalt? 

 

I Morgenbladet var det nylig et intervju med Bente Imerslund som i fjor ga ut boka Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepsere og ingermanlandsfinner. Onhan meitä vielä! Jo visst finnes vi! på Orkana forlag. Hun har gjort et stort omfattende arbeid med å kartlegge de ulike minoritene med finsk bakgrunn i Norge. Mange med denne kulturelle arven har forsøkt å skjule sin identitet fordi den under fornorskningen var ansett som uvelkommen og mange av menneskene Imerslund intervjuet ønsket ikke fokus på den delen av sin bakgrunn. Her er et sitat fra intervjuet:

 

-Kvifor bør ein lyfte frem denne bakgrunnen hjå menneske som ikkje visste at dei hadde den?

-Eg tenkjar at det kan ha verdi både for den enkelte og for samfunnet vårt. Mange av dei historiske spela om skogfinsk eller kvensk bakgrunn sluttar med at ein også tek inn menneske med andre hudfargar. Dei som er vane med å tenkje fleirkulturelt er også meir opne for å rekne med somaliarar, afghanarar og andre grupper frå ulike stader i verda. Jeg er oppteken av at kategorien nordmenn skal romme meir enn den gjør i dag.

Helene Hovden Hareide, Morgenbladet, 14.01.22

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​