I 2014/2015 studerte jeg Muntlig fortelling på HiOA. Jeg  har siden da utforsket ulike sider ved fortellerkunsten og jobber nå som frilans forteller med fortellerforestillinger, fortellerstunder og workshops.

 

Fortellerkunst bygger på gamle fortellertradisjoner, men brukes i samtidige former. Som forteller skiller man seg fra skuespilleren på den måten at man hovedsakelig er seg selv og ikke i rolle på scenen. Det mest karakteristiske ved fortellerkunsten er at man skaper bilder, det kan også beskrives som at det som blir fortalt, skjer mens publikum ser det for seg.

 

Når det gjelder fortellingene som kommer fra en muntlig tradisjon, står man fri til å gjenfortelle dem og også forandre dem og tilpasse dem til situasjonen de fortelles i. Det finnes tusenvis av fantastiske historier som man kan bruke på nytt i nye sammenhenger

 

Å finne undereventyr i naturen

’Turning wounds into wonder and bad experiences into fairytales,’ sa slampoeten Jeaninne M. Lukusa fra scenen på en konferanse. For meg traff det en nerve og sa noe om fortellerkunsten muligheter. Samtidig som fortellinger underholder, kan de røre ved frykt og sårbarhet og snu det til styrke.

 

Dette gjelder både i eget liv og egne erfaringer, men det er også en måte å møte de store utfordringene vi er omgitt av på alle kanter. Fortellingene kan lære oss at vi først finner ut hva slags styrke vi har gjennom møter med utfordringer.

 

Et av de store utfordringene vi har i dag er miljøspørsmålet. Hvem er vi i forhold til naturen? Hvis jorden er vårt hjem, hvordan vil vi ta vare på den? Hva lærer fortidens fortellinger oss om respekt for omgivelsene?
 

Jeg har alltid blitt trukket mot eventyr og myter fordi jeg opplever at de forteller meg de aller viktigste ting – i et billedspråk. 

 

​